Protest i Schwerin: Lenin-monumentet møter rasende motstand!

Transparenz: Redaktionell erstellt und geprüft.
Veröffentlicht am

Den 14. juni 2025 protesterte ofreforeninger i Schwerin mot Lenin-monumentet og krevde det fjernet.

Am 14. Juni 2025 protestierten Opferverbände in Schwerin gegen das Lenin-Denkmal und forderten dessen Entfernung.
Den 14. juni 2025 protesterte ofreforeninger i Schwerin mot Lenin-monumentet og krevde det fjernet.

Protest i Schwerin: Lenin-monumentet møter rasende motstand!

14. juni 2025 samlet rundt tre dusin representanter for ofreforeninger seg foran det kontroversielle Lenin-monumentet i Schwerin for å protestere mot dets fortsatte eksistens. Anledningen var en oppfordring om å avvise offentlig æresbevisning for representanter for tyranniet. Burkhard Bley, statsrepresentanten for å komme overens med SED-diktaturet, snakket i sin tale om forbindelsen mellom Lenin og den såkalte "Røde Terroren", som kostet livet til mange tyske sivile.

Bare under SED-diktaturet ble rundt 35 000 mennesker berørt av politisk forfølgelse; mange ble sendt til tvangsarbeidsleirer eller til og med dømt til døden. Bley annonserte en konferanse om emnet for disse forfølgelsene i slutten av september i Schwerin. Stefan Krikowski, formann for Vorkuta leirsamfunn, økte presset på byadministrasjonen ved å kreve fjerning av monumentet og i stedet foreslå bygging av et monument over den politisk henrettede Arno Esch.

Et monument fullt av kontroverser

Lenin-monumentet, som ble innviet i 1985 på Hamburger Allee, har for lengst utviklet seg til å bli en permanent kilde til friksjon. Skapt av den estiske kunstneren Jaak Soans, statuen måler imponerende 3,50 meter og var opprinnelig ment som en påminnelse om Lenins dekret om ekspropriasjon av store grunneiere i den sovjetiske okkuperte sonen. Til tross for en svært politisk bakgrunn, står monumentet, som gjentatte ganger utløste fargeangrep, fortsatt i bybildet. Beliggenheten i et trafikkert kryss, omgitt av et prefabrikkert bygg, gjør det til et konstant tema i offentlig samtale.

Byadministrasjonen insisterer imidlertid på at monumentet er en del av den historiske utviklingen av området og ønsker å beholde det med en forklarende plakett. Arkivassistent Rainer Blumenthal kritiserte også den feilaktige inskripsjonen, som ikke korrekt oppgir Lenins navn, og anbefalte å bruke monumentet som en mulighet for diskusjon. Det har vært flere protester siden den ble opprettet, den siste betydningsfulle fant sted i 2015 i anledning 100-årsjubileet for oktoberrevolusjonen.

En historisk kontekst

Fra et historisk perspektiv er monumentet symptomatisk for minnekulturen og monumentene i Tyskland. Politiske monumenter, som disse restene av en forsvunnet orden, ble reist over hele landet under DDR-tiden for å forsterke selvbildet til SED-regelen. Etter kommunismens fall i 1989 ble slike monumenter ofte mål for offentlige debatter og ble stilt spørsmål både følelsesmessig og saklig. Det var aldri en sentral ordre om å fjerne dem; snarere bestemte lokale politiske initiativer hvor monumentene befant seg.

En reell sosial endring har blitt merkbar de siste tiårene: noen monumenter har blitt revet for å gi plass til nye perspektiver og minner. Diskusjonen om Lenin-monumentet forblir derfor et tegn på de pågående konfliktene om tolkningen av den tyske fortiden og hvordan man skal håndtere dens historie. Den leninistiske arven fortsetter å forårsake politiske tvister og røre folks sinn.

I tillegg til protesten ble det åpnet en vandreutstilling med tittelen «Vegger – Gitter – Piggtråd» i Dokumentasjonssenteret for diktaturofre rett etter rallyet. Denne utstillingen gir informasjon om politisk forfølgelse i den sovjetiske okkupasjonssonen og DDR og viser dermed nok en gang det komplekse forholdet mellom erindring og undertrykkelse i den tyske etterkrigstiden.

Kontroversen om Lenin-monumentet i Schwerin reiser spørsmål ikke bare om historien, men også om nåtiden. Hvordan håndterer vi relikviene fra et tidligere regime hvis skygge fortsatt faller over samfunnet?

Dette emnet forblir spennende og viser hvor dypt forankret diskusjonene om minnet om SED-diktaturet og dets symboler er. Siste ord i denne debatten er absolutt ikke sagt ennå.