Forstå eller forklare? Striden om historisk vitenskap!

Forstå eller forklare? Striden om historisk vitenskap!

I dag handler det om den spennende diskusjonen om skillet mellom "forklare" og "forstå" i historien. Dette temaet, som oppsto i Tyskland på slutten av 1800-tallet, belyser hvordan historikere og humanistiske forskere tolker og analyserer hendelser.

Hvordan kommer du til hjertet av historiens komplekse spill? Svaret på dette ble i stor grad formet av Wilhelm Dilthey, en innflytelsesrik tenker i sin tid. Han hevdet at humanioras metoder ikke kan oppnå samme sikkerhet som naturvitenskapene. Å ta hensyn til motivasjonen til historiske aktører og deres interaksjoner spiller en avgjørende rolle. Denne differensieringen er ikke bare en akademisk konstruksjon, men danner grunnlaget som vi forstår historien på.

Dilthey ble født 19. november 1833 i Biebrich-Mosbach og vokste opp i et teologisk miljø. Som sønn av en pastor lærte han kunsten å forstå i en tidlig alder. Hans akademiske karriere førte ham gjennom studier i teologi, historie og filosofi til en stilling som tok ham som redaktør og lærer ved universitetene i Berlin og Basel. Hans hovedverk, "Introduksjon til humaniora," ble et mantra for alle som arbeider på dette feltet. Dilthey forsøkte å skille humaniora fra naturvitenskap og å plassere begrepet "forståelse" i sentrum av diskusjonen. Slik beskriver han at fortiden ikke bare må forklares, men også forstås.

Skillet mellom kausalitet og motivasjon

Dagens debatt viser at positivismen, grunnlagt av Auguste Comte, ofte søker klare årsakssammenhenger, mens tysk sosiologi, spesielt den til Max Weber, forfølger en mer nyansert tilnærming. Historikere som Marc Bloch definerer historie som "narrativ gjennom spor", og vever dokumentariske bevis med narrative elementer samtidig som de konfronterer utfordringene med kildekritikk.

En annen viktig faktor er det Reinhart Koselleck kaller «kildenes veto». Dette gjør det klart at fakta ikke kan erstattes eller manipuleres vilkårlig. Historikere er forpliktet til å sitere dokumentene deres og nøye undersøke deres autentisitet. Dette leder oss til de fire sentrale aspektene identifisert av Denis Thouard, direktør ved CNRS i Paris: kildeanalyse, kildekritikk, tolkning av kildene og til slutt fortellingen av resultatene i en poetisk form.

En livlig diskusjon på det åndelige området

Christophe Bouton, professor i filosofi ved Universitetet i Bordeaux Montaigne, bringer en annen dimensjon til denne debatten ved å diskutere Hegels syn på tid og historie. Dette viser hvor sammenvevde teoriene og tilnærmingene er og hvordan det skjer en akselerert utveksling mellom ulike tanketradisjoner. Spørsmålet om historiedisiplinen og dens metoder forblir derfor et sentralt tema i tysk tenkning.

Debatten om å «forklare» og «forstå» har ikke mistet sin relevans og er fortsatt et hett tema blant humanistiske forskere. Påvirkningen fra Diltheys ideer og påfølgende diskusjoner fortsetter å forme landskapet av historisk vitenskap. Dette gjør det klart: Klassifiseringsstandarden er av enorm betydning ikke bare akademisk, men også sosialt.

Dermed forblir grensen mellom "forstå" og "forklare" mindre rigid enn man skulle tro, og åpner for perspektiver for ny forskning og historiske fortellinger.

I en tid hvor menneskehetens minne er truet, for eksempel fra påvirkningen fra den digitale verden fanget i Wayback Machine, er det enda viktigere å se nærmere på fortiden vår og sette pris på verktøyene og metodene vi har til rådighet. En oppfordring om økonomisk støtte til slike arkivprosjekter er derfor mer enn bare et økonomisk anliggende, det er et bidrag til kulturminne og identitet.

For mer informasjon om disse fascinerende emnene, kan du lese de detaljerte synspunktene og diskusjonene i disse artiklene: Radio Frankrike, Wikipedia og Archive.org.