Suche
Mein Konto
Misofoni: Når hverdagslyder fører til sinne og isolasjon!
Finn ut hva misofoni er, hvilke symptomer som oppstår og hvilke behandlingsalternativer som er tilgjengelige - nåværende funn om lidelsen.
Misofoni: Når hverdagslyder fører til sinne og isolasjon!
Hva er nytt i et tema som mange av oss trenger å få tak i? Vi snakker om misofoni – en lidelse som ifølge hl-live.de beskrives som et "hat mot støy" og som spesielt påvirker enkelte hverdagslyder. Disse lydene kan inkludere tygging, dryppende kraner eller naboer som slår med leppene, noe som ofte virker normalt for utenforstående. Men for rundt 15 til 20 prosent av befolkningen som er rammet av denne sykdommen, blir det raskt en belastning.
Misofoni viser seg vanligvis i emosjonelle reaksjoner som sinne, frustrasjon og til og med avsky, selv om lydstyrken ikke spiller noen vesentlig rolle. For mange berørte mennesker oppstår ofte sensitivitet i puberteten, og de første symptomene oppstår ofte mellom 8 og 13 år. Siden de eksakte årsakene fortsatt er uklare, mistenker eksperter en sammenheng mellom visse lyder og negative eller traumatiske opplevelser som skjerper persepsjonen.
Hva skjer i kroppen?
En veldig spontan reaksjon på utløserlydene er karakteristisk. Disse spenner fra fysiske symptomer som hjertebank til svette. I følge pmc.ncbi.nlm.nih.gov, varierer følelsesmessige reaksjoner avhengig av tidligere personlig erfaring og sosial kontekst. Mange lider synes det er vanskelig å bli i samfunnet fordi triggerlydene krever deres fulle oppmerksomhet og ofte fører til sosial isolasjon.
Terapimuligheter og mestring
Så hva gjør du hvis lydene gjør hverdagen vanskelig? Svarene er like forskjellige som symptomene: fra autogen trening til progressiv muskelavslapning og Tai Chi til atferdsterapier og spesielle teknikker som nevral repattering, som alle tar sikte på å kontrollere den emosjonelle reaksjonen på lydene. I tillegg rapporterer misophonie.de tiltak som bruk av ørepropper eller bakgrunnsstøy for å minimere triggere. Kunnskapen om denne lidelsen er imidlertid begrenset, noe som gjør at de som rammes ofte må utdanne terapeutene sine om misofoni.
Det som er spesielt frustrerende er at misofoni ennå ikke er offisielt oppført i medisinske diagnosesystemer som ICD-10, noe som gjør tydelig tilgang til behandling vanskelig. Derfor bør de berørte ikke være redde for å søke medisinsk hjelp for å utvikle strategier for å takle deres følsomhet.
Dette gjør det desto viktigere å bringe dette temaet til offentligheten. Takket være videreutdanning og forskning på misofoni er det et stort behov for forståelse og støtte for de som lider av denne ofte uerkjente lidelsen. Fortjener vi ikke alle litt mer forståelse for lydene som omgir oss i hverdagen?