Nabolagskonflikt: Å spille mer truet med vold etter et hjemmeforbud!

Nabolagskonflikt: Å spille mer truet med vold etter et hjemmeforbud!

Wismar, Deutschland - i Wismar handler for øyeblikket om temaet husforbud og den mørke siden av pengespill. Spillbibliotekseieren Bölkow er alltid utsatt for fiendtlighet, mens hans ønske om et harmonisk nabolag mislykkes. Spesielt har naboen Sandra Meier prøvd å holde spillbiblioteket for ansvarlig via reguleringskontoret, men så langt uten noen bemerkelsesverdig suksess. Men det er ikke alt: Dagen før fikk Olli Friday, en vanlig kunde, et husforbud.

Fredag, som regnes som avhengig av spillet, er i ferd med å auksjonere huset sitt. Til tross for sin vanskelige situasjon, var han overbevist om at lykken var i ferd med å eksplodere på en maskin. Det er imidlertid uklart om han reagerte voldsomt når han varslet forbudet mot huset.

Arkades juridiske situasjon og ansvar

De juridiske aspektene rundt husforbud er av stor relevans. En lignende sak der et spill -nedaddiktet forbruker ba om et husforbud ble behandlet i en prosedyre av Consumer Protection Association. Operatøren av spillbiblioteket var ikke forpliktet til å overholde dette ønsket, noe retten bekreftet. I stedet er fokuset på forebygging. Den juridiske forskriften bestemmer at arkader må utvikle tilsvarende sosiale konsepter uten å være forpliktet til aktivt å nekte tilgang for avhengige spillere. Det anbefales å referere til forebyggingssentre, som tilsynelatende ikke ble til i spillbiblioteket i Bölkow.

Temaet for spillavhengighet er også et sosialt problem som i økende grad har fått oppmerksomhet de siste årene. På nettsteder som www.bundesweit- mot-gluecksspielsuchung.de, finner de berørte et bredt spekter av råd og hjelp. Plattformen til Federal Institute for Public Health (BIög) tilbyr omfattende informasjon og støtte for spillproblemer. Telefonkonsultasjoner er tilgjengelige for de som er berørt og hjelper til med å bekjempe sin egen spillavhengighet.

Myndighetens engasjement

Den ansvarlige tilsynsmyndigheten motsatte seg ikke hvordan de skulle takle spillere med risiko for avhengighet. Henvisningen til Helpllen er tilstrekkelig til å imøtekomme behovene til spillavhengig. Det radikale trinnet i et husforbud er et grått område for mange operatører, ytterligere samtaler og forebyggende tiltak virker presserende her.

Totalt sett viser situasjonen i Wismar at det å håndtere spillavhengige ikke bare er et personlig, men også et sosialt problem som må løses ved dialogen mellom de berørte, operatørene og samfunnet. Utvikling av ansvarlige sosiale konsepter og promotering av bistandstilbud kan være nøkkelen til et bedre samfunn.