Bankkonflikt i Libanon: Blir gaploven ignorert?

Bankkonflikt i Libanon: Blir gaploven ignorert?

I går fant et viktig møte sted mellom den libanesiske finansministeren Yassine Jaber og Association des banques du Liban (ABL). Fokus for diskusjonene var det eksplosive temaet gaploven, som viser seg å være en utfordring for landet. Diskusjonene dreide seg om å dekke gapene mellom bankene, den libanesiske staten og Banque du Liban. Mange håper på en tidlig løsning, men gjeldssituasjonen er fortsatt undertrykkende og uløst.

Møtet var et forsøk på å uskadeliggjøre den spente situasjonen etter at en heftig krangel brøt ut på et tidligere møte. Selv om stemningen var mindre spent, ble det klart at konvergens om gap-loven og restruktureringen av banksektoren fortsatt er langt unna. For mange er den nåværende krisen fortsatt et SYSTEMISK problem, selv om den libanesiske staten ikke tar opp dette i sine lovtekster.

Nye tilnærminger og forslag

Guvernøren for Banque du Liban, Karim Souhaid, bemerker i sin juridiske analyse at krisen er sjanseløs så lenge de systemiske problemenes natur ikke erkjennes. Minister Jaber på sin side prøver å komme med et forslag som vil sørge for en retrospektiv juridisk og regnskapsmessig gjennomgang av bankkontoer. Det er imidlertid ingen konkrete kriterier, noe som betyr at forslaget blir møtt med skepsis blant eksperter.

Et kontroversielt poeng er implikasjonen at deler av innskuddene kan devalueres eller til og med kanselleres. Den foreslåtte CAP-loven kan presse dette enda lenger, og reise ytterligere tvil gitt den allerede ustabile økonomiske situasjonen. Spørsmål om de tidligere handlingene til Commission on Banking Supervision, ledet av Samer Hammoud, kaster ytterligere lys over den komplekse situasjonen.

Det internasjonale pengefondets (IMF) posisjon ser imidlertid ut til å være uendret: Presset ligger på å eliminere bankenes aksjeandeler og frita staten for ethvert ansvar. Dette viser hvor utfordrende dagens strukturer og deres reformer er. Splittelsen mellom finansminister Jaber og ABL forblir uendret, noe som understreker den pågående usikkerheten i banksektoren.

De generelle forholdene for de libanesiske bankene er anspente, og en utvei kan man bare finne med smarte og målrettede løsninger. Mens det er en kamp på den politiske arenaen, er bekymringene til innbyggerne som sitter på sparepengene deres allestedsnærværende. Nå mer enn noen gang krever utviklingen i finansmiljøet en god hånd og et øyeblikks visdom fra beslutningstakernes side.

En krisehåndteringsstrategi som ikke bare fokuserer på bankene, men også på folks bekymringer, kan potensielt gi et pusterom. De neste trinnene gjenstår å se, spesielt gitt de globale endringene og utfordringene som kan ligge foran libaneserne.